acceptedPage 1Page 1clockclosePage 1facebookPage 1Page 1linkedinPage 1Page 1searchsearchtwitterPage 1must-bg

De stolte fanene

Stavanger hermetikkarbeiderforening og Typograferne i Stavanger

Typografernes-forening-Stavnager.jpg#asset:11937

I Stavanger kom de første fanene i bruk på 1880-talet. Stavanger typografiske forenings fane er fra 1899. Fotoet er fra en 1. mai- markering i 1920-årene. Foran f.v. Sigv. Johnsen, Karl Pettersen, Torjus Balle, Alf Markussen og Karton Sørbø. Bakerst f.v. skimtes Arne Olsen og Peter Røst.
Foto: Statsarkivet i Stavanger; Privatarkivet etter Stavanger typografiske forening.Hermetikarbeiderforeningen-Stavanger.jpg#asset:11929Blikkenslagerforeningen og Kvindelige hermetikarbeideres Forening fant sammen i Hermetikarbeiderforeningen Stavanger i 1915. Foto: Faksimile fra Hermetikkvinnen Ti øre timen. Arbeiderens historielag. 2006: 43
Kvindelige-hermetikarbeideres-forening.jpg#asset:11930:urlStavanger Kvindelige Hermetikarbeideres Forening ble stiftet mars 1901. Foto: Foto: Faksimile fra Hermetikkvinnen Ti øre timen. Arbeiderens historielag. 2006

stavanger-hermetikkarbeiderforening.jpg-2.jpg#asset:11931Stavanger hermetikkarbeiderforening. Avdeling 18. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekTypografernes-forening-i-Stavanger.jpg#asset:11932Stavanger typografiske Fagforenings fane fra 1892. Fanen er malt av Talmod Bryne. Foto: Faksimile fra Årbok 2005. Venneforeningen Norsk Grafisk Museum: 98.

Hermetikkindustrien og grafisk industri var nært knyttet og gjensidig avhengig av hverandre på begynnelsen av 1900- årene i Stavanger. Men graden av organisering og hvilken gjennomslagskraft fagforeningene hadde overfor arbeidsgiverne var ulik. Den store forskjellen var at de organiserte innen grafisk industri var knyttet til håndverksfag, mens de organiserte innen hermetikkindustrien ikke var det.

Grafisk industri
Grafisk industri hadde mange faglærte og flere organiserte enn hermetikkindustrien, og hadde sterk fagstolthet og samhold. Klubbene hadde ofte egne foreninger for korsang, turer og avholdssak.

Typografene var en etterspurt yrkesgruppe, og de var beredt til å kjempe for sine interesser. Det var derfor naturlig at Stavanger Typografiske Forening i 1882 ble en av de aller første fagforeningene i Stavanger.

Forhold i trykkeriene skapte behov for billig arbeidskraft, og når kvinnene fikk «halv lønn» ble de ettertraktet som settersker. I trykkeriene i Kristiania startet dette en omfattende fagorganiserings- og lønnsstrid fra 1870-tallet. Til å begynne med ønsket typografene å drive kvinnene ut av faget, så de ikke skulle dra ned minstelønnen. Senere forsøkte de å få kvinnene til å organisere seg og kjempe sammen med mennene. Etter mange konflikter ble det i 1907 forhandlet frem likelønn og lik opplæring for alle, og den åpne striden var over selv om konflikten mellom menn og kvinner fortsatte (Andersgaard 1975).

I 1890 årene gjennomførte bedriftene lørdagsfri for sommermånedene. Etter søknad kunne typografene få fri på lørdager kl. 15. Under tariffavtalene i 1919 fikk typografene rett på 14 dagers ferie med full lønn.

Stavanger Litografiske Forening ble dannet i 1900 som den første litografiske foreningen utenfor Oslo. I 1926 ble Typografenes Kvinneforening dannet med Johanna Lange som formann. Denne foreningen skulle komme til å bety mye for avdelingens fritidsaktiviteter (Torgersen og Krane 1982: 24)

I 1910 fantes det 25 fagforeninger i byen, med til sammen 1714 medlemmer. 1916 besto den lokale fagbevegelsen av 40 fagforeninger med over 3000 medlemmer. Da var omkring 30 % organisert. Ennå var det de håndverkspregede yrkene som hadde best faglig organisering, men jern- og metallarbeiderne begynte også å bli sterke (Austbø et.al. 2008:162).

Hermetikkindustrien
Det jobbet mange blikkenslagere i hermetikkindustrien, og i 1894 organiserte disse seg i Stavanger Blikkenslagerforening. Foreningens første fane er fra 1896 og den andre er fra 1907. Da hadde foreningen skiftet navn til Stavanger hermetikkarbeiderforening. I 1901 ble Kvindelige Hermetikkarbeideres forening stiftet. Senere slo de seg sammen med blikkenslagerne i Hermetikarbeiderforeningen. Etter første verdenskrig var hermetikkindustrien dominerende i byen, og hermetikkarbeiderne var svakt organisert, men i 1939 utgjorde de byens største fagforening med hele 1900 medlemmer.

Foreningen gikk mange ganger ut i konflikt for å få bedre lønns- og arbeidsvilkår. Ansatte i hermetikkindustrien streiket både i 1901, 1909, 1912, 1917, 1920, 1925 og 1937. Konfliktene endte vanligvis opp med nederlag for arbeiderne. Dette kom til en viss grad av at arbeidsstokken bestod av kvinner som var lette å erstatte. Dermed var arbeidsgiverne i stand til å holde driften i gang ved hjelp av streikebryteri. (Sunde, 1986: 24)

1901 var det store kampåret for hermetikkindustrien i Stavanger. En stor og langvarig streik ble innledet etter at hermetikkfabrikantene krevde at arbeidstiden skulle forlenges med 3,5 time i uken. Forhandlinger førte ikke frem og konflikten med 300 arbeidere var et faktum. I «1st Mai» kunne man lese at blikkenslagerne ble kastet på gaten og med dem 5-600 kvinnelige arbeidere som ikke kunne skaffes arbeid når blikkenslagerne ikke var på plassen. Fabrikantene ble sterkt kritisert for å erstatte blikkenslagerne med de uorganiserte kvinnene. Til og med konene til noen av de streikende arbeiderne så seg nødt til å bli streikebrytere i fortvilelse over matmangel i familiene. Fabrikantenes uthalingstaktikk og bruk av kvinnelige arbeidere førte til at arbeiderne gav opp etter to måneder og godtok en arbeidsuke på 58 timer.

Etter streiken i 1920 var det for første gang slik at Stavanger hermetikkarbeiderforening fikk en økning i antall medlemmer, og årsaken ble tilskrevet den optimismen som nå rådet blant medlemmene. Arbeiderne følte seg mer sammensveiset og de hadde i praksis vist at de kunne gå sammen om felles krav. Også flere kvinner meldte seg inn i foreningen, og de utgjorde i 1921 nesten halvparten av medlemmene. I følge "1ste Mai" skilte konflikten i 1920 seg ut på andre måter også; Ved tidligere konflikter hadde mange meldt seg inn i Stavanger hermetikkforening da tariffen gikk ut, for deretter å melde seg ut da kampen var over. Denne gangen var det derimot en større forståelse for at en måtte stå som medlem i foreningen også i «fredstid» (Sunde, 1986: 25).